lunasun

I helga var jeg i Drammen, i bryllup til et vennepar av meg. Der skulle jeg synge i kirken og være toastmaster. Å synge i kirken var noe jeg gleda meg mer til enn grua meg, fordi jeg elsker å synge (men jeg skjelver jo alltid som et aspeløv av nerver når jeg står der da :P). Å være toastmaster derimot, det GRUDDE jeg meg til. Gikk og forbanna meg selv fordi jeg hadde vært så dum og tatt det som en utfordring, og tenkte at joooda, det skulle da gå bra ;) (Og når jeg fikk vite flere som hadde takka nei, så ble jeg litt lei meg for at de ikke hadde sagt ja først :P )

Meeen, jeg tenkte at som så at jeg fikk prøve så godt jeg kunne, og det gjorde jeg, og folk lo av vitsene mine, og brudeparet var fornøyd. Det gikk overraskende veldig bra, og jeg følte meg ikke dum et eneste sekund. Deilig følelse at noe slikt gikk bra! :D

Selve bryllupet var nydelig. Et utrolig søtt par som helt tydelig var helt totalt på knærne glad i hverandre. Nydelig rett og slett. Også ble jeg jo kjent med flere nye folk, og fikk møtt enda flere nettbyfolk. Begynner å bli en del av de nå ;)

Ellers så fikk jeg jo også møte søteste tantebarnet mitt, fikk besøk gamlejobben min, og kost meg i Drammen med familien jeg har der. Veldig kos :)

Og livet går sin vante gang med jobb, studier, kor, trening, venner, familie. Jeg nyter det! :)

Kent skal til Bodø! JEG skal endelig får se Kent live. Det er noe jeg har drømt om lenge. Musikken deres er bare så fantastisk nydelig. Jeg ble så lykkeliiiiiig nå! :D

Ellers er livet finfint fortsatt. Hatt en liten nedtur, men de blir bare mindre og mindre, og jeg kommer meg fort gjennom de. Er så deilig!!

Og en ting som forøvrig alltid vil være fascinerende, er hvor dårlig folk som har slitt selv, som har er så full av "empati", er til å forstå andres smerte og vise forståelse for det. Jeg håper noen tenker over enkelte ting de gjør, og innser hva de faktisk gjør med andre mennesker. Nå har jeg selv gjort mye dumt i mitt liv, men jeg angrer alltid på å ha gjort andre mennesker vondt, og sier veldig ofte unnskyld for det jeg har gjort. You should try it sometimes :)

Jeg har blitt en skummelt positiv person.
Klart, jeg har mine dager hvor jeg ikke skjønner vitsen med livet og hvor jeg har et fint og flott selvmedlidende tankehav om meg selv. Men sånn, livet mitt er herlig!

Noen av dere der ute vet kanskje litt av hvordan jeg har hatt det og hvordan jeg har vært. Hvor mye jeg har slitt i så alt for mange år. Hvor mange kamper jeg har hatt med meg selv, og ikke minst vet jeg at flere av vennene mine har opplevd litt for mye av mitt slit (dog, dere er der enda, og det sier litt om dere! Helt fantastiske mennesker!!). Det er vel riktig ingen som vet alt, men det er ikke poenget heller. Jeg var der hvor det gjorde vondt å få vite at "du bestemmer selv om du vil ha det bra eller dårlig", og jeg var bombesikker på at det var da psyken min som hadde det vondt, skulle jeg liksom bare få det bra med meg selv om jeg bestemte meg for det?

Nå har jeg innsett det at, ja, jeg fikk det bra med meg selv ved å bestemme meg for det. Det var ingen lett kamp, det var ingen kamp som var fiksa over natta. Det tok år, det tok mye motgang, mye nedturer, men jeg er rimelig nært der jeg burde være. Har rota meg borti helt feile mennesker, men de har også lært meg viktige lærdommer om meg selv. Jeg har gjennom årene lært så mye om meg selv at det er litt skummelt. Både gjennom studier, gjennom erfaring, og det å ha ærlige mennesker i livet mitt som faktisk forteller hva jeg driver på med. Takk til alle dere som har åpna øynene mine!

Jeg har et så bra liv nå. Å flytte tilbake til Mo var det rette å gjøre for meg, på alle måter. Selv om savnet er stort, så har jeg det så bra som aldri før. Ca. Jeg smiler mye, jeg ler mye, jeg er kjempesosial, er med i kor, har en flott jobb, tar ei interessant videreutdanning og rett og slett nyter livet! Med venner, med familie, og med mange nye mennesker som man møter hele tiden.

Husk at du er fin!

Det er så uendelig rart å være tilbake på Mo. Stedet jeg har vokst opp på, og stedet jeg har lengta tilbake til i mange år.
Ikke minst er det veldig godt, selv om jeg enda er usikker på om jeg blir her eller ikke. Antakelig gror jeg vel fast.

Det er så deilig å være tilbake og kjenne den roen i meg som jeg har leita etter.
Å endelig få tilbringe tid med de vennene jeg har her (selv om jeg savner vennene mine i resten av Norge veldig).
Jeg har fått en flott jobb, jeg tar en interessant videreutdanning, jeg trener, sykler og svømmer, jeg er med i kor, og jeg nyter livet. Jeg får mer og mer troen på meg selv, og et bedre selvbilde for hver dag som går. Livet bare smiler mer og mer, og jeg føler jeg har gjort rett. I'm on my way to true happiness!

Reiser mye og opplever akkurat det jeg vil. Begrenser meg litt da, men det er så deilig å bare kan nyte livet.

You teach me how to feel
It feels all right
There's nothing left to fear
Finding myself
The further I go
Towards you

You teach me how to love
Parts of myself
I hated for so long
Loving myself
Through loving you

I no longer live like a man in the dark
Hiding all the pieces of my broken heart
Way up high I'm holding on
Way up high I'm holding on to you

You teach me to forgive
It feels all right
Compassion for your pain
Compassion for mine
The circle divides

I no longer live like a man in the dark
Holding all the pieces of my broken heart
Way up high I'm holding on
Way up high I'm holding on to you
Way up high I'm moving on
Way up high I'm moving on to you

Darren Hayes - Feel

Jeg har fått meg ny jobb, og flytter til Mo i Rana om ca en månede.
Hjertesukket mitt komme fordi jeg flytter fra de søte menneskene her. Enda et sted jeg har funnet venner jeg digger.
Ikke minst flytter jeg fra tantebarnet mitt. Den søteste og vakreste jenta jeg vet om. Den jenta som bare beveger alt inni meg av følelser. Hun gjør meg så stolt, så glad, så lykkelig, så utrolig full av kjærlighet. Bare å se bilder av henne får hjertet mitt til å bli varmt, og jeg smelter helt. Mest nydelige jenta, og tante er så trist så trist for at hun flytter fra henne.
Tror hjertet mitt kommer til å briste når jeg sier hadet. Får jo se henne igjen, men ikke så ofte som jeg ønsker.

Minami<3
I love you so so much.

Jeg må bare si at jeg er aalt for dårlig til å blogge, lover alltid en forandring på det, men det skjer liksom ikke.
Men skal gjøre mitt beste, igjen!

Jeg har i dag nytt været i stooor grad, er helt fantastisk herlig å ha jobb i barnehage på slike dager. Koooser meg sammen med barna ute!

Ellers så har jeg nye planer i livet, skal flytte hjem til Mo i Rana igjen. Har ikke bodd der på 7 år, men har nå tenkt meg hjem igjen etter et meget vellykket intervju i barnehage, hvor jeg fikk tilbud om jobb.  Jeg gleder meg veldig til å flytte hjem, det skal bli godt etter alle årene med hjemlengsel. Men samtidig gruer jeg meg, aldri grua meg slik til å flytte noe sted. Er i alle fall forberedt og realistisk angående hvordan det kan bli. Håper jeg likevel finner roen der og greier å fokusere på ting i livet som jeg ikke har fått til enda.

Nyyyt helga!

Da var påsken overstått.
Påskeferien begynte med at jeg dro til Drammen og besøkte de der. Som alltid veldig koselig, og vi var i basseng og koste oss også :D Det triste var at i løpet av denne helga ble jeg syk, sykere og kjempesyk. Feber, vondt overalt. slapp og veldig tett i brystet. Utrolig irriterende, men veldig typisk siden jeg hadde ferie. Søndag reiste jeg nordover, og togtur på 14-15 timer mens man er syk er kjempekos ;) Gikk greit da.

Var hos pappa fra mandag til tirsdag, spiste god mat og koste oss. Veldig kos å se de igjen, og veldig kos å se lillebroren min igjen. Søtingen. Jeg var og klipte håret, og ble en plass mellom fornøyd og litt skremt. Ble litt annerledes enn det jeg hadde tenkt, men jeg liker det. Ble etterhvert farga også, så da ble det enda bedre. Tirsdagen dro jeg til mamma, jeg hadde gleden av å ikke klare å puste lengre, det bare tetta seg helt. Så fikk astmamedisin til mamma, også dro vi til legen. Der fikk jeg beskjed om at jeg antakelig har astma eller noe lignende luftveisproblemer (næææh, really....), og at jeg måtte dra til fastlegen og bli undersøkt ordentlig (fordi jeg har blitt feilbehandla før). Så fikk astmamedisin, og gleden var stor av at jeg fikk puste igjen. Senere dro jeg på kafe sammen med Linn, alltid utrolig kos å møte henne igjen, og vi snakka om alt og ingenting mens vi spiste goood mat. Onsdagen var jeg i bursdag hos gubarnet mitt og mammaen (venninna mi), de har bursdag på samme dag :) Søte gubarnet mitt ble 2 år, tiden går skremmende fort! Vi gikk opp på rommet hennes og satte oss og koste oss med "te", jeg fikk ikke lov å gå derfra før det hadde gått en laang stund ;) Så søt atte.
Torsdagen følte jeg meg endelig såpass frisk at jeg kunne dra på hytta, så jeg pakka i sekken og kjørte oppover. Kom vel fram og hadde flaks med å finne en ledig parkeringsplass, så kom morfar og to av småbrødrene mine og henta meg med scooteren. Så bar det oppover, og vi kom vel fram til hytta. Der koste jeg meg til lørdagen. Satt en del inne og strikka faktisk! Mamma gjorde meg hekta. Så var det påskeskirenn på fredagen hvor brødrene mine var med, utrolig nydelig vær. Etter det gikk jeg og Johnny på skitur opp til Toppen. Den er obligatorisk hver påske, og det er helt nydelig utsikt fra toppen. Så fikk jeg kjøre pittelitt scooter :D Som alltid er moro :D Ellers har vi kost oss med gitarspilling, sang og kortspill. Vi sang blandt annet "blues", hvor morfar spilte bluesaktig på gitaren, og vi andre dikta opp sang. Ble mye teite tekster, og mye latter. Vi spilte også en del amerikaner (kortspill), og familien min er såpass rar at alt av sånt spill blir helt utrolig morsomt og man ler så mye at man får vondt i magen.
Lørdagen dro vi ned fra hytta etter litt grilling og kos. Jeg dro avgårde til Linn, og jeg og hun koste oss med goood mat hun hadde lagd, masse god vin, litt dansing og etterhvert dro vi ut på byen. Moro ute på byen også, møtte litt kjentfolk, dansa litt og hadde det koos.
Søndagen kom Annemi på besøk, vi satt bare og sløva og snakka, og så på alle bildene fra hytteturen. Fant ut at ene lillebroren min tok seg meget godt ut på bildene. Ellers sløva jeg en god del av dagen, godt å bare sitte og gjøre ingenting sammen med mamma. Mandagen ble det besøk i hytt og pine, møte mest mulig folk før jeg skulle dra avgårde, og tirsdagen satte jeg meg på toget hit.

Det er alltid trist å reise fra familien og vennene etter en fin ferie. Føler aldri jeg får nok tid der og vil bare være igjen. Samtidig som det er godt å komme hit igjen og være litt for meg selv. Har aldri lyst til å dra fra Mo, samtidig som jeg har lyst til å komme ned hit igjen. Hvorfor må Norge være så innmari langt?

Påsken var i alle fall fylt med kos og moro som alltid, til tross for teit sykdom :P

My heart aches.
Jeg liker ikke at jeg savner kjærligheten så mye. Liker ikke at jeg tenker på den så mye.
Jeg vil ha den ekte kjærligheten jeg en gang har følt. Jeg vil ha en som kan elske meg for den jeg er, og som behandler meg bra. Han som ikke sier jeg ikke er verdt noe, han som faktisk bryr seg selv om jeg er vanskelig og ikke snur ryggen til. Han som ikke sitter og surmuler fordi jeg har det veldig tungt. Han jeg kan le av meg selv med, fordi jeg har vært så tåpelig vanskelig. Han som har såpass troa på seg selv at mine slemme ord som jeg ikke mener preller av han, og at han hjelper meg med å få bort usikkerheta så jeg ikke er slem for å jage han vekk. Han som bare er der, og elsker meg. Han jeg en gang hadde for noen år siden, men som jeg mista.
Jeg savner den ekte kjærligheten, den som står gjennom alt. Den som overvinner hver nedgang. Selv om siste ikke varte evig, så kanskje neste gjør det?

Jeg synes det er fascinerende hvor forskjellig mennesker kommer overens. Hvordan man ovenfor et menneske blir bestevenner etter 2 sekunder, mens andre kan man ikke tåle å være sammen med i like lang tid. At enkelte er verdens beste for noen, mens for andre var de blandt de verste. At enkelte kan man føle man har kjent for alltid, mens andre føler man at man aldri blir kjent med uansett hvor mange år man har kjent de.

Hvor forskjellige mennesker er er nydelig egentlig. All denne blandinga av personligheter. Noen er søte, noen er rare, noen er forsiktige, andre er frempå. Noen vil man mislike, andre vil man elske. Så mye herlig man kan føle, og så mye vondt.

Så har man mennesker som dømmer for alt og ingenting, som ikke gir noen en til sjanse, mens andre tilgir for alt og gir alt for mange sjanser. Man har de som er konstant søte og smilende, og de som klager og bærer seg over alt.

At vi mennesker er skapt så forskjellige gjør alt egentlig mye mer spennende. Også så herlige mange kan være :)

I dag kommer søteste Annemi på besøk. Gleder meg utrolig mye! Mitt andre besøk av venner nordfra siden jeg flytta hit (er jo bare snart to år siden :P) Skal møte henne på togstasjonen klokka 1513, og da skal vi etterpå karre oss opp hit til leiligheta mi. Ute så snør og snør og snør det. Begynte egentlig å bli litt klar for våren nå, men ser ut som vi må vente litt til gitt. Så tror dette kan bli en veldig flott uke, med besøket mitt :D

Ellers så blir livet mitt bare bedre og bedre, jeg får det bedre og bedre. Takket være veldig gode venner, takket være egen jobbing med meg selv, og takket være at livet byr på så mye fint.

Har fått vite skremmende historier om andre, fått vite at venner kanskje ikke er venner likevel, har også fått mye klager på ting som folk ikke ser at de er mye verre på selv. Hva med å feie sin egen dør først? Jeg tenker hver dag på hvordan jeg er, reflekterer hele tiden på hvordan jeg kunne gjort ting annerledes. Jeg tenker stadig på det mennesket jeg har latt meg selv bli ofte, og jeg er lite stolt av de mindre flatterende sider ved meg. Det de der ute som dømmer meg uten å kjenne meg ikke vet, er at jeg jobber med det hele tiden. Angrer på mye vondt som jeg har sagt, men har som regel ordna opp med alle de jeg har hatt vonde ting med. De jeg ikke får ordna opp med er de som ikke klarer å se forbi en krangel man har hatt, som tror på det en person sier uten å tenke på at det fins alltid to sider av en sak. Mens jeg ofte forsvarer de jeg har krangla med, samtidig som jeg får ut frustrasjoner om de, så sitter andre og bare rakker ned og rakker ned.

Jeg har lært meg at ikke alle kan like meg, lært meg at om det skjer at folk får meg i vrangstrupen så er det best å bare la de være. Overse de, og motstå fristelsen til å si alt jeg egentlig vet om dem som jeg gjerne vil si hver gang jeg blir behandlet dårlig av de. Og det er sånn det burde være. Om du ikke liker et menneske, og det mennesket ikke snakker med deg, så er det mye bedre å overse det mennesket, er det ikke? Jeg har hatt mennesker som absolutt må trakassere meg på en eller annen måte for en krangel man har hatt for evigheter siden. Som ikke lar meg få gå videre fra den saken, fordi de har bestemt seg for at det er mye bedre å rakke ned på mennesker.

Uff, dette skulle ikke bli enda en klagetråd. Men er vanskelig å la være når man har disse frustrasjonene. Hvor ellers enn her skal jeg få de ut?

Venner er skapninger i livet som gir så stor glede at det knapt kan beskrives. Man kan ha venner av forskjellige slag. Man kan ha de man snakker med av og til og nesten aldri møter, man kan ha de man snakker med hele tiden og savner sterkt når de ikke er der. Man kan ha nettvenner, venner utenom nett og venner på jobben. Man kan ha venner man kan snakke med om alt, også har man de venner man gråte hos. Man kan ha gode venner, de beste venner og de man kaller for vennen sin. Venner er de som tåler litt, som er der for en uansett og som gir deg en klem når du gråter, og ler når ting er bra. Venner er de som tar i mot deg med åpne armer når du har vært borte en stund, og viser at det er godt å se deg igjen.

Jeg har mange gode venner, og de som bor langt unna blir savnet hvert og eneste sekund. Og den gleden de gir meg når de sier jeg blir savna, når de ber meg flytte til Trondheim eller til Mo, eller ikke flytte fra Bærum, den er nesten overveldende. Jeg har så mange fantastiske mennesker i livet mitt, på alle måter. De lærer meg så mye om meg selv, så mye om de og så mye om livet bare ved å være de de er. Så mange forskjellige mennesker som alle er herlige på sin måte.

Etter helgen min i Trondheim, mine tanker på å flytte hjem til Mo og mine tanker på å flytte fra Bærum, det gir meg så mange tanker om vennene mine. Hvor godt det er å se de igjen. Hvor vondt det blir å flytte fra de her i Bærum og omegn, og hvor rart det blir å endelig flytte hjem.

Mange tanker for tiden, ikke like lett å få de ned :)

Jeg er i Trondheim. Besøker Rita og skal møte masse venner mens jeg er her. Jeg elsker Trondheim, det er byen jeg virkelig føler meg hjemme i. Er også kos å skal møte verdens beste venner som har vært der gjennom tykt og tynt i så mange år. I just love them!

Skal jeg til Trondheim :D Jeg gleder meg syyykt, for da skal jeg møte goode goode venner av meg som jeg savner masse hele tiden.

Gleder meg til å flytte til Mo og bo nærmere enda flere av vennene mine :D

I love my friends rett og slett. De er de beste på jord, de har vært der for meg uansett. Og jeg har vært der for de.
De gjør meg lykkelig og glad, og har de beste klemmene på lur.

Har hatt en fin helg. Hadde en liten fest her på lørdagen, så dro vi ut på Blaa etterpå. Hadde det en liten smule veldig mye moro ;)

Er moro å se at jeg faktisk kan ha draget på mannfolk, liten selvtillitsbooster.

Ellers så synes jeg det er så fint med folk med dobbeltmoral og lite selvinnsikt, og som er en del mer egoistiske enn de selv mener de er.

Jeg kjenner virkninga nå. Av positiv tenking.
Etter så lang tid med arbeid, så fungerer det bedre og bedre for hver gang.
Jeg kommer meg opp raskere for hver gang, og det er deilig.

Jeg kjenner samtidig sorgen, og å ha sorg og samtidig tenke positiv, det er et stort steg til å være meg.
Minnene vil jeg jo alltid ha, og disse minnene er gode. Det endte ikke slik jeg ville, men det endte relativt greit. Ikke som forrige gang.

Har mange tanker for tida. Angående kjærligheten, og om jeg noen gang finner den jeg vil elske meg hele meg, og som vil elske meg med hele seg. At jeg skal flytte, og hvordan det blir å komme hjem. Blir jeg skuffa? Er jeg egentlig savna? Også det å flytte fra det livet jeg har her nede, ikke minst fra jobben. Det kommer til å bli fryktelig trist, men jeg har så utrolig mange gode minner herfra. Så mange fine mennesker, alle de fine ordene jeg har fått, og jeg har vokst utrolig mye på den tida jeg har vært her.

I actually am a great person!

å lese at folk tenker det samme om ting, som jeg har også har tenkt. Også tenker jeg over hvor fort sånt kan bli ødelagt. Å lese at folk sier det samme om andre, som de sa om meg. Er det da like sant?

Jeg tenker på hvor glad jeg var, og hvor fantastisk bra ting var for kort tid siden, og hvor fort det snudde. At jeg sitter igjen som et spørsmålstegn og lurer på hva i all verden som skjedde. Det som virka som en uvirkelig drøm, ble plutselig bare smerte.

Jeg har flere ganger følt jeg har møtt drømmen, for så å bli knust. Men jeg mister aldri troen, jeg har jo følt det en gang før, da må jeg da få gleden av å føle det igjen. Eller er min sjanse brukt opp? Det er merkelig det, etter all den smerten jeg har fått føle, etter alle de vonde opplevelsene. Så burde jeg jo sky ilden, men jeg merker at det heller gjør meg sterkere. Jeg har kommet til et punkt hvor det vonde gjør meg til et bedre menneske, og jeg får snudd det til å gjøre meg sterkere. Kanskje ikke der og da, men sånn etterhvert. Jeg kommer meg mye fortere opp av kneika, mest fordi jeg får så god støtte av de rundt meg. Jeg har ingen som drar meg ned i møkka, bare mennesker som vil meg godt og løfter meg opp så høyt de kan, samtidig som de gir meg klemmen jeg så sårt trenger. Jeg må innrømme at jeg kjenner rimelig mange fantastiske mennesker.

Og når vi snakker om fanastiske mennesker, så blir det tungt å forlate arbeidsplassen. Jeg fortalte alle ansatte i plenum i dag at jeg skal slutte i desember, og jeg begynte å gråte. Det blir tungt å forlate de.

http://phocks.org/stumble/girlsarelike.php


Skal jeg tro på den kanskje?

Der ble jeg såra igjen.
Er lenge siden jeg har hatt så vondt pga kjærlighet...Dette gjør så vondt at jeg har ikke ord, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Eller føle. Eller tenke.

Hvordan kan man snu så fort?

heartbroken :(

I helga får jeg se beste gutten litt. Også blir neste gang i Oktober. Avstanden er en dreper for min del, meeen, han er definitivt verdt det. Med så mye følelser så går dagene ekstra sakte, men de fylles jo opp med masse kooselig snakk, så da blir det litt lettere..

Missing you each and every second!

at jeg skal flytte hjem. Det er en utrolig merkelig følelse.
Jeg føler jeg er letta og har en tung bør som har sluppet litt tak.
Jeg skal flytte hjem.
Det er skummelt. Mye skumlere enn å flytte til Trondheim, mye skumlere enn å flytte til Irland, og mye skumlere enn å flytte til Bærum. Hjem liksom. Der har jeg ikke bodd på over 6 år. Tenk om jeg blir skuffa?
Gleder meg masse<3

Blir forvirra av hvordan jeg er, hvordan andre er, og ikke minst blir jeg skremt.
Det er skremmende hvor mye man krever av andre uten å gi noe selv.

Alltid kos å våkne om morgenen når man får slike "brev":

I går fikk jeg møte nye mennesker. Det verste er at jeg er slutta å være nervøs for å møte nye mennesker, er blitt så vant med det. Litt nervøs var jeg jo, men ikke når jeg var der. Det er merkelig det, at man kan bli vant med å møte nye mennesker og dermed ikke føler den nervøsiteten som nesten spiste en opp før.

Jeg skulle ønske vi mennesker var mindre egoistiske. Skulle ønske mennesker som sa de forsto, faktisk forstår. Men det er så få som gjør det, man tror det verste om hvorfor folk gjør som de gjør, uten å tenke på at det kanskje er følelser bak det. Man tar ting som kritikk, og blir sure, i stedet for å tenke over hva man faktisk driver med og prøver å gjøre noe med det slik at alle kan ha det fint.

Tenker du på andre mennesker når du gjør som du gjør?

Jeg tror jeg er så forelska som jeg aldri har vært før. I den herligste personen jeg kan tenke meg. Og det beste er, at han er forelska i meg også!

Kan jeg bli mer heldig?

Da har man sitti i en evighet og prøvd å lage en liten film om avdelingen min i barnehagen. Jeg elsker å dille med slike ting. Lage hjemmesider, profiler og bare bruker evigheter på å få ting bra. Film og sånt har jeg ikke holdt på med siden jeg gikk på vgs og hadde media. Er moro å sett sammen bilder, lyd, tekst og filmsnutter, til en liten film om hverdagen man lærer mye i. Alle de herlige bildene av de herlige barna, all lykken man ser, samspiller, alt det som foregår i en barnehagehverdag. Noe som ikke er rent lite.

Noen vil tenke at å jobbe i barnehage er bare å passe barn, og det fins også de som jobber i barnehage som har den mentaliteten. Men det er så mye mer enn det. Man kan lære så mye fantastisk av disse barna, og man kan lære de masse fantastisk. Å se små barn utvikle seg til å bli så sosialt kompetente mennesker som det de blir, det gir en god følelse. Å se de mestrer nye ting, stoltheten i blikk, smil og at de hever hodet når de får til noe. De er vidunderlige små skapninger, og jeg er så evig glad jeg fikk denne jobben. Det gjør meg trist å tenke på at jeg ikke skal jobbe i akkurat denne barnehagen noe særlig lengre. Har så gode medarbeidere, og så gode, herlige barn. Håper jeg får oppleve det like bra et annet sted. Småbarnsavdelinga er drømmen da.

I lengre tider har jeg vurdert om det er på tide å flytte hjem. Jeg savner de hjemme veldig mye, og det kunne vært godt å fått kommet på rettsida når det gjelder økonomien. Men jeg synes det hele er skummelt. Gi opp det livet jeg kjenner, og faktisk flytte hjem. Jeg har ikke bodd på Mo på over 6 år, det kommer til å bli så utrolig rart. Jeg  skjønner ikke helt hvorfor det er så skummelt, jeg har jo flytta mange andre steder uten å være så betenkelig om det.

Jeg kommer til å savne å bo her. Har fått en kooselig leilighet, begynner å få flere venner her, er kort vei til broren min, Marion og verdens søteste tantebarn,og jeg trives veldig godt i jobben min. Men samtidig, så vet jeg at jeg savner mest å være nært de nordpå, og at det økonomiske sliter alt for mye på meg. Kommer til å bli mange skuffa mennesker her nede, men jeg får tenke på meg selv denne gangen.

Du
Du e den jenta som har gjort meg mest stolt
som vekke mest kjærlighet
som får meg te å smil uansett kor trist eg e
som får hjertet mitt te å bi varmt når du rekk ut arman dine og vil te meg
som får meg te å smelt med å vis alt det nye du kan.

Du e den jenta som alltid vil ha
en av de største plassan i hjertet mitt.
Ditt smil e det mest nydelige, din latter e fantastisk.
Du gjør virkelig tante te et lykkelig menneske!

Det er noen gang i livet
man titter ut av vinduet
og tenker
at sånn burde livet være.

Nå når jeg titter ut
tenker jeg at du
du er sånn livet burde være.